• Kartet er digitalisert av GROMS, etter Ridgeway & Harrison (1981)
• Copyright: GROMS/BƒN - www.groms.de

“Steinkobben forekommer i de tempererte og subarktiske kystsonene ved Atlanteren og Stillehavet. Dyrene foretrekker områder i ly der de oppholder seg i grupper året rundt. Hos ungene iakttas det trekk på opp til 500 km. Noen underarter består av bare små, lokale populasjoner hvis totalbestand for det meste bare er på noen få hundre individer (f. eks. P. v. mellonae, Ungava-Halbinsel, Kanada). Denne lite kjente underarten føres i den aktuelle rødlisten som "mangler data" (DD) (Hilton-Taylor 2000). Ytterligere populasjoner er allerede forsvunnet (f. eks. Ontario-innsjøen), holder på å dø ut, (Henriksen & Moen 1997: Tana-Delta, Finland) eller er sterkt truede (Seal Conservation Society 2001). Etter tapet av over 18.000 dyr gjennom sel-virus-epedemien i 1988 (Bach 1999) har de gjenværende forekomstene av steinkobben (P. v. vitulina) derimot kommet seg igjen og har økt siden 1990; bare i vadehavet anslåes det til 12.900 dyr (1997). P. v. vitulina føres i tillegg II til Bonn-konvensjonen og den er vernet gjennom den spesielle vernestatussen ifølge vadehavsavtalen fra 1990 (avb. A2.15). Forekomster i det østlige Stillehavet viser en tendens til nedgang i populasjonen av hittil ukjente grunner og den er i sitt sørlige spredningsområde for øvrig utsatt for El-Niño-tilfeller. Bestandene i hele Stillehavet lider av forhøyet mortalitet fordi dyr blir sittende fast i garn (Seal Conservation Society 2001).”
Riede, K. (2001): Global Register of Migratory Species. Weltregister wandernder Tierarten. Münster (Landwirtschaftsverlag), s. 191

(oversatt av Ansgar Tappenhölter)

For å få vite mer om pattedyr generelt, se lenkesamlingen hos connotea.org: mammalia
Vennligst hjelp oss ved å oppdatere lenkesamlingen vår via connotea!

Tilbakemelding: send e-post til Klaus Riede

av Ansgar Tappenhölter